Under murrende trær

Jeg husker
vi satt i hagen
omgitt av hekker
hendene mine
var kalde
hun skrek
når jeg tok
på ryggen hennes

Joviale var vi alle sammen

Skål, sa vi til hverandre
okkulte lyder klang
mellom hendene
siden gikk vi tur
over balkongen
kastet snøret
i bunnen
Preben
bare kunne se
konturene av

han tok hatten av
i skumringen
lot hestene
galoppere
videre
gjennom skogene som
distraksjoner
i det nattlige spillet
under månen

Nesten som hos Tor

Et halvnakent epletre i kulden. Under treet en hvit stol. Så rolig at mørket i den er løvskygger fra en julivarme da alt var godt. Det var aldri helt godt. Hagebordet hvor ingen etterlater seg matrester mer. Hvem det var vites ikke. Kanskje kommer de plutselig til syne på et fotografi. Å bli hos disse tingene. Å bli som disse tingene. Hagen ligger avsides til, musikken når ikke hit.

Regn

Et hav fra oven
med sine fine tråder
en åpen himmel
ned gjennom løvverket
det mørke og fuktige nettverket
en favn
med sanger
i det grønne gresset

To øyne

Ved havet i november
vandrende
i et villniss
fant jeg
to øyne
fylt av horisonter
glassaktig som maneter
grå som skylaget over
havets fjerne linjer

En morgen

En morgen
kom taxisjåføren
rullende
forbi
i en gul
Merchedes med baksetet
fullt av slaktekjøtt
elglår
bein
pels
innvoller og gevir
"Jakta er over", sa han
ut gjennom bilvinduet
rullet ned
for anledningen

Vinduer i vest

Tilbakelent
reiste ordføreren seg
fra selskapets
dekadente tyngdepunkt
med en arie
for tomheten
og båttrafikken
i fjorden
med hodet
ennå
i en slik posisjon
at han sang
mot taket om
plankton
svevende
i nattens kropp
mot to
glassaktige
vinduer
i vest